Kategoriarkiv: Psykisk helse

Lykken, velstanden og takknemligheten

Det er mange grunner til å være fornøyd med å leve i Norge, og med å leve akkurat nå. Velferdssystemet vårt er blant de beste i verden, vi lever lenger, vi opplever mer, vi har tidsbesparende utstyr som vaskemaskiner, støvsugere, komfyrer og kaffemaskiner, gratis utdanning, et godt helsevesen og gode sosial- og trygdeordninger. Orker vi ikke bake brød kan vi kjøpe en maskin som baker mens vi sover. De færreste må spare i et år for å få råd til en radio eller en ny sykkel, og mange av oss reiser på en årlig ferie eller to til varmere strøk. Vi lever i et samfunn med stor grad av trygghet, muligheter og valgfrihet, og vi har tilgang til enorme mengder informasjon og kunnskap som tidligere generasjoner bare kunne drømme om. Tilværelsen går nærmest av seg selv, og vi har tilsynelatende ingenting å klage over. Bortsett fra været, kanskje.

Samtidig tyder undersøkelser på at den generelle livstilfredsheten vår ikke har steget i særlig stor grad de siste 50 årene, til tross for at vi på denne tiden har hatt en sterk velstandsøkning og mangedoblet forbruket vårt. Hva betyr egentlig dette? Er det rett og slett i vår natur å klage? Er vi bare ikke takknemlige nok?

Det er vanskelig, om ikke umulig, å tvinge frem lykke. Spesielt på dager hvor man slett ikke føler seg lykkelig, scroller nedover newsfeeden på Facebook og lurer på hvorfor alle andre ser ut til å være det. Da hjelper det også gjerne lite å minne seg selv på at Norge er et av verdens beste land å bo i – kanskje føler vi oss enda mer håpløse fordi vi ikke engang klarer å sette pris på alt sammen. Vi vet at det å mangle mat, klær og et sted å bo er betingelser som gjør livet vanskelig. Men hva skal egentlig til for å ha det bra? Som sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen peker på i boken «Storeulvsyndromet», snakker vi fremdeles som om vi mangler noe. Og det er meget mulig at vi gjør. Men hva er det vi mangler, isåfall?

Kanskje er det noe i det Ole Paus skal ha sagt for en tid tilbake. Vi har alt, men det er også alt vi har. Materiell og økonomisk trygghet har uten tvil mye å si for muligheten til å leve et godt liv dersom man har svært lite, men utover dette er det begrenset hvor mye ytterligere glede vi kan få. Mange ting har også en tendens til å miste verdien etter hvert som vi venner oss til å ha det (et fenomen som forøvrig er relatert til begrepet “synkende grensenytte”). De fleste barn forstår at gleden ved å feire bursdag ville mistet det spesielle dersom vi hadde bursdag hver dag. På samme måte ser det ut til at vi kan venne oss til mye, og etter hvert som vi får mer av det, eller opplever det mange ganger, får vi ikke samme gleden lenger. Det å ha mye penger, høy sosial status, et vakkert utseende eller en veltrent kropp er slettes ikke ensbetydende med å det å ha det bra, selv om drømmen eller forventningen om å få disse tingene likevel kan ha en tendens til å fortelle oss noe annet. Kanskje er det dermed en ufullstendig analyse å benytte indikatorer for materiell velstand for å trekke konklusjoner om hvordan vi faktisk opplever livene våre.

Selv om det å holde seg i live kan være lett i dag, er det ikke nødvendigvis lett å leve. Slagord som “Grip dagen!” og “Vær takknemlig!” fungerer kanskje for noen, men andre må gjerne gå en litt annen vei for å finne frem til det som betyr noe i ens eget liv. Det er en stor forskjell på det å vite at man bør ha det bra, og å faktisk oppleve at livet er meningsfullt. Kan det være at velstanden, statusjaget, karrierepresset og den sterke konkurransen i kulturen vår har gjort det vanskeligere for oss å skille mellom det vi bruker tid på fordi vi setter pris på det i seg selv, og det vi gjør for å holde tritt – fordi alle andre gjør det?