Månedlige arkiver: november 2012

Om Afrika og den ”gode” samvittigheten

Som en videreføring av vår forrige bloggpost tar jeg herved et skriftlig mageplask inn i politikkens verden. Den siste tiden har jeg nemlig oppdaget at en av mine grunnleggende og stereotypiske oppfatninger av hvordan ting henger sammen, faktisk ikke stemmer helt med virkeligheten (det er jo gjerne det som er litt upraktisk med stereotypier, men likevel er de jo så innmari praktiske i en tilværelse med informasjon overalt, og hvor man er avhengig av noen mentale snarveier for å forstå verden rundt seg). Uansett. Denne stereotypien handler om mitt syn på Afrika.

Jeg har lenge tenkt at vi må hjelpe, vi må være medmenneskelige, vi bør gi av det vi har for at barna i Afrika ikke skal sulte. Media har ikke akkurat svekket denne oppfatningen min, noe som selvfølgelig kan ha å gjøre med at det ikke er helt feil at fattige mennesker trenger hjelp. Derfor har jeg innimellom donert litt penger, og som resultat følt meg voldsomt medmenneskelig.

Men hvor riktig og medmenneskelig er denne holdningen egentlig? Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) startet nylig kampanjen «Africa for Norway», som i tillegg til å være ganske morsom (spør du meg), har et seriøst budskap. SAIH ønsker å formidle at stereotypien om at Afrika kun trenger økonomisk bistand for å hjelpes ut av fattigdom er overforenklet. De mener at vi trenger samarbeid og investeringer, og at vi må engasjere oss for å endre politiske strukturer som hindrer en reell utvikling i fattige land.

Dette høres viktig ut. Og det høres himla komplekst ut.

Og det stopper ikke der. Som ihugga fan av det å løse klimakrisen har jeg også hatt et ganske medmenneskelig forhold til den såkalte kortreiste maten (jeg liker forøvrig tanken på at mat reiser). Men dette er visst også ganske unyansert, ettersom klimautslipp ved kortreist versus langreist mat avhenger av i hvilken sesong maten produseres. Organisasjonene bak kampanjen Nyt Afrika har nemlig hatt en del å innvende om disse mytene og stereotypiene. Kort sagt ønsker de å endre landbrukspolitikken i Norge til å både ivareta fattige afrikanske bønder og behovet for en bærekraftig landbrukspolitikk. Dette mener de vi kan gjøre ved 1) å gjøre det mer lønnsomt for norske bønder å produsere bærekraftig mat i Norge, og 2) ved å importere mer mat fra Afrika, og dermed bidra mer effektivt til å hjelpe afrikanske bønder ut av fattigdom.

Igjen, ganske komplisert.

Det er ingen tvil om at debatten er viktig, men kanskje går den litt over hodet på en del av oss? Hvor mange tør å si at man for eksempel ikke helt vet hva ”liberalisering” og ”bistand” innebærer, eller at man ikke vet så mye om landbrukspolitikk? Alternativt kan det være at vi sitter med et inntrykk av at det aldri blir bedre uansett hvor mye man bryr seg, og dermed kan vi nærmest ha blitt immune mot alt som har med Afrika å gjøre. Da ender det kanskje ofte med at vi dropper å spørre, resignerer, og rettferdiggjør det hele med at vi ikke kan hjelpe alle uansett?

Hvis jeg tilfeldigvis var født i et av Afrikas fattigste områder, og ikke i Norge, ville jeg nok tenkt annerledes. Da hadde jeg nok vært ubeskrivelig glad for at det fantes noen i Norge som ikke resignerte, men turte å stille spørsmål og kjempet for mine rettigheter.

Vi må selvfølgelig ta vare på oss selv for å kunne hjelpe andre, og vi kan ikke aktivt og følelsesmessig ta innover oss verdens problemer til enhver tid. Men kanskje det å senke terskelen for det å si ”jeg vet ikke”, dersom vi faktisk ikke vet, kan gjøre oss bedre i stand til å bidra i debatter som denne?

Jeg velger å tro det, og slår derfor nok et slag for de dumme spørsmålene. Og for Afrika.

– Miriam