Iblant kan det være befriende å være rundt små barn. De har noe lett, ærlig og lite selvhøytidelig ved seg. I barnehagen kryr det av spørsmål om hvorfor kuene ikke er blå, hvorfor pappa alltid sover middag når julenissen kommer på besøk, eller hvor mange gir bestemor har på rulatoren sin. Nysgjerrighet er generelt ikke en mangelvare.
Allerede i spedbarnsalder viser vi evnen til og ønsket om å oppdage hvordan ting henger sammen rundt oss. Det dreier seg kanskje først om å finne ut hvem man kan stole på, hvem man bør holde seg unna, og hvordan man kan få mat, trøst og kjærlighet her i verden. Ikke så rart kanskje, når man verken greier å stå oppreist eller lage middag selv. Når vi vokser opp derimot, forandrer noe seg. Kanskje kan man si at vi lærer å tenke før vi snakker, og behovet for å spørre om alt mulig ser ut til å avta. Men hvor har det blitt av nysgjerrigheten, lekenheten og alle de ”dumme” spørsmålene vi stilte som barn? Har vi blitt så smarte at vi ikke lurer på noe lenger?
Kanskje handler det ikke om at vi ikke lurer, men heller at vi føler vi burde vite. I en tekst publisert nylig skriver foreleser og forfatter Leah Hager Cohen om hvor vanskelig det faktisk kan være å si ordene «jeg vet ikke» innenfor akademia – særlig når vi befinner oss blant mennesker vi gjerne vil skal synes godt om oss. Hvorfor er det egentlig sånn? Etter mange år på skolebenken har vi kanskje en forestilling om at vi bør være fiks ferdige samfunnsborgere med kunnskap innenfor ulike områder som politikk, litteratur, geografi og naturvitenskap. Generelt er det nok mye kunnskap vi føler vi bør ha tilegnet oss. Kanskje er det da noe i det Hager Cohen skriver – at mange av oss ender opp med en frykt for å tape ansikt og bli «avslørt» på det vi mangler av kunnskap? En typisk situasjon kan være at man blir konfrontert med et tema, og får en umiddelbar følelse av at dette er noe man bør kjenne til. Før man vet ordet av det har man nikket bifallende og kastet ut et overbevisende «jepp, det tror jeg at jeg har hørt om, ja». Alternativt får man kanskje panikk, og et umiddelbart behov for å snakke om noe annet.
Er det at vi stadig tyr til uærlighet om at vi mangler kunnskap et tegn på at ærlighet koster oss for mye? Og alt tatt i betraktning, hva koster ærlighet oss? Vi kan gjerne ha en forestilling om hva andre kanskje kan tenke om oss dersom vi sier noe dumt. Det vi mangler i denne umiddelbare analysen er imidlertid det at uvitenhet er en del av det å være menneske – det vil alltid være kunnskap vi ikke har. Hvor ofte går vi egentlig glipp av muligheten til å tilegne oss ny kunnskap nettopp fordi vi ikke våger å begi oss ut på temaer vi ikke allerede føler oss kompetente på? Og kan ikke det å være nysgjerrig og interessert også føre til at den vi snakker med føler seg mer imøtekommet og ivaretatt?
En kanskje enda viktigere arena som ifølge Hager Cohen kan ha en tendens til å vekke denne frykten hos oss er nettopp akademia. Det kan være skummelt å stille et spørsmål hvis man samtidig har en forestilling om at andre ikke deler ens egen usikkerhet eller manglende kompetanse, og tanken på om at man skal bli avslørt blir kanskje enda sterkere ettersom alle våre klassekamerater er til stede. Med denne tankegangen kan det iblant føles som om det er kort vei fra et lite spørsmål eller utsagn – og en offentlig avsløring av hvordan vi «egentlig» er. Kanskje blir konsekvensen av dette at vi slutter å stille så mange spørsmål – i hvertfall de vi frykter skal være dumme.
Satt på spissen. Men ja.
Det er noe litt paradoksalt ved det at vi stadig sensurerer oss selv i situasjoner hvor det oppfordres til å stille spørsmål, og hvor vi faktisk skal lære noe nytt. Hva om vi kunne tillate oss selv, og vennene våre, å mangle kunnskap innenfor visse emner? Kanskje har vi noe å lære av et barns måte å oppfatte verden på – mer undrende, nysgjerrig og uredd. Vil ikke det å gi oss selv større rom for å være uvitende gi oss en langt større mulighet til å oppdage nye ting? Er det ikke heller en styrke, snarere enn en svakhet, å innrømme at det er noe man ikke vet?
TIL STEDE 