Om å leve i forventningssamfunnet.

«You. Only better.»

Dette er underteksten til en stor plakat utenfor et av Bergens kjøpesentre. Om man begynner å legge merke til det finnes det overalt. Reklamer som direkte, eller indrekte, forteller oss at vi ikke er helt gode nok akkurat som vi er. Vi kunne vel alltids trenge en liten justering til det bedre? Vi skal ikke legge hele skylden på reklameindustrien. Det å ville fremstå godt overfor andre er jo en del av det å være menneske, og i dagens samfunn har mange av oss tid og penger nok til å forbedre vår fremstilling av oss selv på mange områder. Ønsket om å ha det bra ser også ut til å være en sterk motivasjon for oss i livet generelt. Dersom vi er misfornøyde og ikke har det bra vil det jo være naturlig at vi foretar oss et eller annet for å få det bedre. Men hvordan står det egentlig til med oss?

Man skulle i utgangspunktet tro at det var en sammenheng mellom materielle ting og generell livstilfredshet, dersom man tenker over hvor mye vi kjøper og skaffer oss av ting og tang. Forskning fra den såkalte positive psykologien tyder imidlertid på at det i hovedsak er andre ting enn de materialistiske som på sikt har betydning for hvor meningsfulle vi opplever livene våre. Dette høres jo vel og bra ut, og gode nyheter for natur og miljø er det også. Men hvorfor bruker vi da så mye tid og ressurser på å skaffe oss klær, ting og mer penger? I boken ”Et oppmerksomt liv” skriver psykolog Per-Einar Binder om hvordan vi lett kan bli hektet på en forbigående lykkefølelse når vi for eksempel kjøper et nytt klesplagg eller en ny TV. Dette kan føre til at vi kaster oss på en slags ”hedonistisk tredemølle”, hvor vi opplever en midlertidig god følelse etter å ha kjøpt noe nytt, som gjerne motiverer oss til å få lyst på noe annet nytt. Mange av oss jenter har for eksempel klesskapet fullt, men ingenting å ha på oss. Merkelige greier. Og resultatet? Litt satt på spissen, av Hilde Dahlum.

Som regel vil det alltid være noen vakrere, rikere eller smartere enn oss selv. Det som derimot ikke er gitt, er at disse menneskene er lykkeligere eller mer tilfredse enn det en selv er. Vi kan også være overraskende dårlige til å forutse våre egne fremtidige følelser – vi tror gjerne at livet vil bli mye bedre bare arbeidsuken blir ferdig, bare vi går litt ned i vekt eller opp i lønn. Noen ganger blir det selvsagt bedre, men ofte lever ikke realiteten opp til forventningene våre. Ifølge forsker Daniel Gilbert handler dette om at vi ikke klarer å forestille oss disse fremtidige situasjonene nøyaktig nok. Vi fokuserer ofte på feil ting når vi skal vurdere hvordan vi vil oppleve en tenkt situasjon, og vi kan se for oss at følelser vil vare lenger enn de faktisk gjør. Etter en liten stund har vi kanskje blitt vant til den nye tilstanden, enten dette innebærer å ha mer penger inn på kontoen hver måned, fem nye klesplagg i garderoben, eller om det heller innebærer et mindre tap i negativ forstand. Jakten på lykken gjennom å skaffe oss ting, penger og klær er likevel vanskelig å snu. Kanskje handler det langt mindre om selve klærne, tingene og pengene – og mer om å ville passe inn, bli godt likt av andre og å fremstå positivt?

Vi er etter hvert også vant til å høre at vi skal være takknemlige for alle tingene og velstandsgodene vi har. På mange måter bør vi nok også være det. Men er det kanskje også en ulempe ved det å ha tilgang på så mye? I den vestlige og individualistiske kulturen er konkurransen tøff, og forventningene om å hevde seg og bli til noe er store allerede fra vi er svært unge. I Michael Dahlens «Nextopia» får man et innblikk i hvordan forventninger og utallige valgmuligheter utgjør en stor del av hverdagen vår. I et samfunn hvor også det aller meste er tilgjengelig, og hvem som helst kan få tak i hva som helst, hvor som helst, kan vi nesten ende opp med å føle oss handlingslammet. Kanskje blir det også vanskeligere å slå seg til ro og være fornøyd med et valg. Vi kan vite, intellektuelt sett, at vi har det godt i Norge. Men føler vi det i tilsvarende grad?

Eksistensiell krise – nå også for velstående hunder. (Illustrasjon av Mike Twohy)

Det er ingen tvil om at vi er opptatt av hva andre mennesker tenker om oss. Det ville vært merkelig om vi ikke var det. Men hvilke kriterier benytter vi egentlig for å vurdere om vi er gode nok eller ikke? Den amerikanske psykologen og forfatteren Irvin Yalom skriver om det å være så opptatt av det ytre og å sammenligne seg konstant med andre som en fallgruve for muligheten til å leve et virkelig meningsfylt liv. Han viser også til Schopenhauer, en filosof som for lenge siden beskrev det å stadig skaffe seg større velstand som et utilfredsstillende foretagende. Yalom skriver at velstand kan sammenlignes med sjøvann – jo mer vi drikker, dess tørstere blir vi. Til slutt er det ikke vi som eier våre verdigjenstander, men de som eier oss.

Hva om vi forsøkte i et øyeblikk å se forbi hva vi har, og mer på hvem vi er? Hvem er vi når vi ser bort fra den opparbeidede statusen eller posisjonen vi har andres øyne? Når vi ser bort fra profilen vår på Facebook og andre sosiale medier, den fine bilen, de fine klærne, det store huset eller den fine leiligheten? Hvem er vi når vi ser bort fra pengene våre, enten vi har mye eller lite?

Reklame