Et prosjekt i en startfase…

I skrivende stund sitter vi, fire psykologistudenter, med et håp om å kunne bidra til noe positivt. Denne bloggen er et resultat av et økende behov for å stoppe opp i hverdagen og stille oss selv noen spørsmål. Som studenter flest har vi et ønske om å prestere, å bli til noe, og å bli anerkjent av venner, familie og av samfunnet generelt. Vi vil gjøre det godt på eksamen, få en jobb vi kan være stolte av, og vi ønsker oss en trygg økonomi. Kanskje går vi på treningssenter for å trene og se bra ut, vi ønsker å være så oppdaterte som mulig på klesfronten, og passer på at vi har de «riktige» tingene. Det kan tenkes at vi må jobbe litt ekstra for å få råd til dette, men det er jo verdt det. Er det ikke?

En undersøkelse av hva eldre angrer mest på viste at en av de vanligste tingene å angre på mot slutten av livet er det å ha jobbet for mye, og å ikke ha tilbragt mer tid med de man bryr seg om. Dette fikk oss til å tenke litt videre. Hvordan bruker vi egentlig tiden vår? Personlig har vi enda ikke opplevd å være helt fornøyde. Det er alltid noe vi har lyst på som vi ikke har, og ofte skulle noe vært litt annerledes. Vi skulle helst hatt litt bedre råd, gått ned noen kilo eller vært flinkere til å lese mer. Mange kjenner seg kanskje også igjen i at selv når vi tar oss tid til familie og venner, så greier vi ofte ikke å være til stede. Det er alltid noe vi skulle ha gjort, og tankene er stadig vekk helt andre steder. Vi er rett og slett ganske ofte fraværende.

           Fravær rundt middagsbordet. (Illustrasjon: Hilde D.)

En tradisjon som i det siste er blitt hyppig omtalt og praktisert innen psykologien er «mindfulness» (også kalt «oppmerksomt nærvær»). Et hovedkonsept her er at vi ofte er dårlige til å være oppmerksomme på hva som skjer her og nå. Vi er fryktelig opptatt av ting som har skjedd, og vi bekymrer oss for ting som kan komme til å skje, men vi er langt mindre oppmerksomme på hva vi opplever akkurat nå. For eksempel kan vi gruble over den uheldige kommentaren vi hadde i gårsdagens middagsselskap, eller tenke på hvor forferdelig det vil være om vi ikke består eksamen. I vår travle hverdag har vi nærmest ikke tid til å leve i øyeblikket. Er vi rett og slett for travle til virkelig å få med oss de øyeblikkene som utgjør selve livet?

Gjennom psykologistudiet har vi lært mye om hva som kan bidra til at mennesker ikke har det bra. I tillegg til de hverdagslige bekymringer og plager som krever sitt av oss, kan ting som en vanskelig oppvekst, isolasjon, ensomhet og det å ikke bli inkludert sette dype spor i et menneske. Vi har alle fire fått erfare hvordan det å hjelpe andre kan være både givende og meningsfullt, og sett hvordan opplevelsen av at en annen person bryr seg kan bety alt når det stormer som verst. Men vi har også følt på hvor vanskelig det kan være å ta innover seg urettferdighet som rammer andre, når vi opplever å ha mer enn nok med våre egne problemer. Vi tror at en forutsetning for å kunne være til stede for andre, er at vi tar vare på oss selv og er mer til stede i våre egne liv. Kanskje er det først da vi kan bli flinkere til å se hverandre, bry oss og ta vare på hverandre – på tvers av ulikheter som generasjoner, hudfarge, kjønn og livssyn?

Med utgangspunkt i disse refleksjonene har vi lyst til å sette i gang et prosjekt, som forhåpentligvis kan være til inspirasjon og glede for andre. I tiden som kommer vil vi undersøke det overordnede temaet «livsglede», med et sideblikk på oppmerksomt nærvær og bærekraftig utvikling, og dele dette på denne bloggen. Vi vil lese oss opp på litteratur og forskning innen ulike fagfelt, og snakke med mennesker som har noe på hjertet om temaet. Et spørsmål som på dette tidspunktet har dukket opp er følgende: Hvilke ting setter vi aller mest pris på i livet? Et vanskelig spørsmål, men samtidig kanskje et ganske enkelt et. Kanskje! Kan det tenkes at noen av de aller største gledene ligger nettopp i de små hverdagslige opplevelsene våre? Isåfall, hvordan kan vi lære å være mer til stede i disse øyeblikkene?

                 Foto: Karianne Schandy

To be continued!

Miriam, Charlotte, Knut og Susanne

Reklame