Hæ, er det jul igjen allerede?

«Det er marsipan overalt.»

For de som ikke har sett filmen «Terkel i Knipe», forteller en frustrert Terkel i førjulstiden om at huset er stappfullt av marsipan. Han har ikke lyst til å gå hjem. Det blir for mye.

De som opplever juletiden som stressende kan kanskje føle på litt av det samme. Forventningene er skyhøye, og mye skal fikses. Kommer maten til å bli god nok?  Blir alle fornøyde? Hvordan skal jeg rekke alt? Har jeg husket å tørke støv av den vesle kommoden på loftet? Blir det nok mat? Hvor mye penger går med i år? Blir barna fornøyd med gavene sine? Hva får egentlig naboen sine barn? Virker jeg gnien om jeg ikke gir mitt barn den jakka til tre tusen? Hva om julen ikke blir vellykket?

Dette er selvfølgelig ikke nye spørsmål. Og selv om vi kan gi aldri så mange sukk (allerede i september) om at jula kommer så altfor tidlig, og julegavehysteriet har gått for langt, kan det være vanskelig å forholde seg avslappet til det hele og stresse ned i førjulstiden. Kanskje fordi man ikke vil skuffe de man er glad i?

Å, er det jul allerede Plutselig er det jul, og vi er alle sjokkerte som vanlig. (Foto: fupenguin.com)

I forkant av denne posten hadde vi lyst til å snakke med andre, og be de fortelle hva julen betyr for dem. Svarene vi fikk var delte, og det er ingen tvil om at skuldrene er høye for mange i denne tiden. Noen har kanskje gått lei julen selv før den har begynt. Tankene om at alt må være på stell, alt må bli vellykket og alle må bli fornøyde kan føre med seg et enormt press. Personene vi snakket med fortalte imidlertid også at julen bringer mye positivt med seg. Når man endelig er ferdig med alt man skal gjøre – da kan julen igrunnen være ganske så hyggelig. Familien samles, og man setter av tid til å bare være. Sammen. Følelsen av å høre til et sted, og det å være ønsket, er kanskje viktigere for oss enn vi er klar over i hverdagen.

Hadde vi blitt hindret i å være med familien på julaften, da hadde mange av oss kanskje merket hvor mye det faktisk betyr. Men hva er det vi da hadde følt vi gikk glipp av?

IMG_1004

Familietid, samhold og tradisjoner er noe mange forbinder med julen. Men dersom man aldri har opplevd å ikke høre til, er det kanskje lett å ta disse tingene for gitt?

Julegaver er selvfølgelig en viktig del av julen, selv om mange opplever at gavehysteriet har gått litt for langt. I år ligger vi nordmenn an til å handle for drøyt 50 milliarder bare i desember. Det er selvfølgelig ikke alt som er meningsløst forbruk. Men det kan tenkes at det blant dette beløpet er ganske mange duppeditter, reinsdyrsokker, snakkende barberhøvler og syngende plastikkegg som gjerne er en kjempeidè i gjerningsøyeblikket, og som definitivt underholder, men som etter en stund ser ut til å miste sin verdi. De går i stykker, går av moten, eller blir stuet vekk i skuffer og skap fordi vi går lei av dem. Dette vet vi jo kanskje.

I en desperat jakt på de siste julegavene ender vi gjerne likevel opp med å kjøpe mye rart. En syngende tøykalkun eller et par solbriller til hunden kan plutselig bli helt topp i fraværet av et bedre alternativ. Eventuelt kjøper vi kanskje gaver som er mer ordentlige og seriøse, men som vi ikke vet om personen vi kjøper det til faktisk ønsker seg og trenger. Vi har selvfølgelig muligheten til å velge alternative julegaver som et personlig skreddersydd gavekort i form av en opplevelse eller tjeneste – noe som kan skape minner, og som i den større sammenhengen også ville vært bedre sett i et miljø- og klimaperspektiv. Men det er jo ikke så enkelt. Er det kanskje en for etablert oppfatning at julegaver skal være konkrete ting som kan pakkes opp på julaften? Det kan føles smålig eller «hippie-aktig» å skulle gi bort en opplevelse, istedenfor en ting. Vi må jo gi noe ordentlig, liksom. Men hvilke gaver bidrar mest til at vi sitter igjen med noe verdifullt?

funny-christmas-cat

Er det kanskje vanskelig å avstå fra julegavehysteriet – i frykt for å skuffe de rundt oss? (Foto: ilendoo.com) 

Det er jo hyggelig å gi, særlig når man finner den perfekte gaven som virker skreddersydd for en annen. Men det blir vanskeligere når gleden ved å gi erstattes av en følelse av plikt og forventninger. Spørsmålet om hvor langt foreldre skal strekke seg for barnas julegaveønsker er blitt hyppig diskutert, og meningene er ofte sterke. Skal man gi etter, eller ikke gi etter? Det er lett å tenke at dagens unge er egoistiske og materialistiske, og at de kun bryr seg om dyre klær, ting og tang og Justin Bieber. Kanskje ser vi ikke her hvilke underliggende mekanismer som er i sving. Handler det ikke om noe annet, eller iallefall mer, enn ren materialisme og egoisme? Britiske Alain De Botton foreslår i denne sammenhengen at misunnelse og ønsket om likhet kan være viktige drivkrafter bak det vi gjerne «stempler» som materialisme. Han fremhever våre fundamentale behov for anerkjennelse og tilhørighet, som kan komme til uttrykk på ulike måter gjennom livet. Disse behovene kan ifølge De Botton motivere oss til å strekke oss langt for å unngå å bli sett ned på eller å bli holdt utenfor av andre. Å ikke ha dette i bakhodet når man snakker om forbruk, materialisme og egoisme, blir kanskje litt ufullstendig.

Kanskje er det nettopp i julen det kan være viktig å stresse ned og legge merke til de små øyeblikkene. Stillhet og ro. Trygghet og samvær med de vi bryr oss om. Og kanskje vi også kan spørre oss selv hva vi må gjøre fordi det er en plikt eller fordi det forventes, og hva vi gjør fordi vi faktisk har lyst til å gjøre det. For hvis vi kunne velge helt selv – hva vil vi aller helst at julen skal være?

Reklamer

Om Afrika og den ”gode” samvittigheten

Som en videreføring av vår forrige bloggpost tar jeg herved et skriftlig mageplask inn i politikkens verden. Den siste tiden har jeg nemlig oppdaget at en av mine grunnleggende og stereotypiske oppfatninger av hvordan ting henger sammen, faktisk ikke stemmer helt med virkeligheten (det er jo gjerne det som er litt upraktisk med stereotypier, men likevel er de jo så innmari praktiske i en tilværelse med informasjon overalt, og hvor man er avhengig av noen mentale snarveier for å forstå verden rundt seg). Uansett. Denne stereotypien handler om mitt syn på Afrika.

Jeg har lenge tenkt at vi må hjelpe, vi må være medmenneskelige, vi bør gi av det vi har for at barna i Afrika ikke skal sulte. Media har ikke akkurat svekket denne oppfatningen min, noe som selvfølgelig kan ha å gjøre med at det ikke er helt feil at fattige mennesker trenger hjelp. Derfor har jeg innimellom donert litt penger, og som resultat følt meg voldsomt medmenneskelig.

Men hvor riktig og medmenneskelig er denne holdningen egentlig? Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) startet nylig kampanjen «Africa for Norway», som i tillegg til å være ganske morsom (spør du meg), har et seriøst budskap. SAIH ønsker å formidle at stereotypien om at Afrika kun trenger økonomisk bistand for å hjelpes ut av fattigdom er overforenklet. De mener at vi trenger samarbeid og investeringer, og at vi må engasjere oss for å endre politiske strukturer som hindrer en reell utvikling i fattige land.

Dette høres viktig ut. Og det høres himla komplekst ut.

Og det stopper ikke der. Som ihugga fan av det å løse klimakrisen har jeg også hatt et ganske medmenneskelig forhold til den såkalte kortreiste maten (jeg liker forøvrig tanken på at mat reiser). Men dette er visst også ganske unyansert, ettersom klimautslipp ved kortreist versus langreist mat avhenger av i hvilken sesong maten produseres. Organisasjonene bak kampanjen Nyt Afrika har nemlig hatt en del å innvende om disse mytene og stereotypiene. Kort sagt ønsker de å endre landbrukspolitikken i Norge til å både ivareta fattige afrikanske bønder og behovet for en bærekraftig landbrukspolitikk. Dette mener de vi kan gjøre ved 1) å gjøre det mer lønnsomt for norske bønder å produsere bærekraftig mat i Norge, og 2) ved å importere mer mat fra Afrika, og dermed bidra mer effektivt til å hjelpe afrikanske bønder ut av fattigdom.

Igjen, ganske komplisert.

Det er ingen tvil om at debatten er viktig, men kanskje går den litt over hodet på en del av oss? Hvor mange tør å si at man for eksempel ikke helt vet hva ”liberalisering” og ”bistand” innebærer, eller at man ikke vet så mye om landbrukspolitikk? Alternativt kan det være at vi sitter med et inntrykk av at det aldri blir bedre uansett hvor mye man bryr seg, og dermed kan vi nærmest ha blitt immune mot alt som har med Afrika å gjøre. Da ender det kanskje ofte med at vi dropper å spørre, resignerer, og rettferdiggjør det hele med at vi ikke kan hjelpe alle uansett?

Hvis jeg tilfeldigvis var født i et av Afrikas fattigste områder, og ikke i Norge, ville jeg nok tenkt annerledes. Da hadde jeg nok vært ubeskrivelig glad for at det fantes noen i Norge som ikke resignerte, men turte å stille spørsmål og kjempet for mine rettigheter.

Vi må selvfølgelig ta vare på oss selv for å kunne hjelpe andre, og vi kan ikke aktivt og følelsesmessig ta innover oss verdens problemer til enhver tid. Men kanskje det å senke terskelen for det å si ”jeg vet ikke”, dersom vi faktisk ikke vet, kan gjøre oss bedre i stand til å bidra i debatter som denne?

Jeg velger å tro det, og slår derfor nok et slag for de dumme spørsmålene. Og for Afrika.

– Miriam

Om kunnskap, akademia, og kunsten å si «jeg vet ikke»

Iblant kan det være befriende å være rundt små barn. De har noe lett, ærlig og lite selvhøytidelig ved seg. I barnehagen kryr det av spørsmål om hvorfor kuene ikke er blå, hvorfor pappa alltid sover middag når julenissen kommer på besøk, eller hvor mange gir bestemor har på rulatoren sin. Nysgjerrighet er generelt ikke en mangelvare.

Allerede i spedbarnsalder viser vi evnen til og ønsket om å oppdage hvordan ting henger sammen rundt oss. Det dreier seg kanskje først om å finne ut hvem man kan stole på, hvem man bør holde seg unna, og hvordan man kan få mat, trøst og kjærlighet her i verden. Ikke så rart kanskje, når man verken greier å stå oppreist eller lage middag selv. Når vi vokser opp derimot, forandrer noe seg. Kanskje kan man si at vi lærer å tenke før vi snakker, og behovet for å spørre om alt mulig ser ut til å avta. Men hvor har det blitt av nysgjerrigheten, lekenheten og alle de ”dumme” spørsmålene vi stilte som barn? Har vi blitt så smarte at vi ikke lurer på noe lenger?

Kanskje handler det ikke om at vi ikke lurer, men heller at vi føler vi burde vite. I en tekst publisert nylig skriver foreleser og forfatter Leah Hager Cohen om hvor vanskelig det faktisk kan være å si ordene «jeg vet ikke» innenfor akademia – særlig når vi befinner oss blant mennesker vi gjerne vil skal synes godt om oss. Hvorfor er det egentlig sånn? Etter mange år på skolebenken har vi kanskje en forestilling om at vi bør være fiks ferdige samfunnsborgere med kunnskap innenfor ulike områder som politikk, litteratur, geografi og naturvitenskap. Generelt er det nok mye kunnskap vi føler vi bør ha tilegnet oss. Kanskje er det da noe i det Hager Cohen skriver – at mange av oss ender opp med en frykt for å tape ansikt og bli «avslørt» på det vi mangler av kunnskap? En typisk situasjon kan være at man blir konfrontert med et tema, og får en umiddelbar følelse av at dette er noe man bør kjenne til. Før man vet ordet av det har man nikket bifallende og kastet ut et overbevisende «jepp, det tror jeg at jeg har hørt om, ja». Alternativt får man kanskje panikk, og et umiddelbart behov for å snakke om noe annet.

Er det at vi stadig tyr til uærlighet om at vi mangler kunnskap et tegn på at ærlighet koster oss for mye? Og alt tatt i betraktning, hva koster ærlighet oss? Vi kan gjerne ha en forestilling om hva andre kanskje kan tenke om oss dersom vi sier noe dumt. Det vi mangler i denne umiddelbare analysen er imidlertid det at uvitenhet er en del av det å være menneske – det vil alltid være kunnskap vi ikke har. Hvor ofte går vi egentlig glipp av muligheten til å tilegne oss ny kunnskap nettopp fordi vi ikke våger å begi oss ut på temaer vi ikke allerede føler oss kompetente på? Og kan ikke det å være nysgjerrig og interessert også føre til at den vi snakker med føler seg mer imøtekommet og ivaretatt?

En kanskje enda viktigere arena som ifølge Hager Cohen kan ha en tendens til å vekke denne frykten hos oss er nettopp akademia. Det kan være skummelt å stille et spørsmål hvis man samtidig har en forestilling om at andre ikke deler ens egen usikkerhet eller manglende kompetanse, og tanken på om at man skal bli avslørt blir kanskje enda sterkere ettersom alle våre klassekamerater er til stede. Med denne tankegangen kan det iblant føles som om det er kort vei fra et lite spørsmål eller utsagn – og en offentlig avsløring av hvordan vi «egentlig» er. Kanskje blir konsekvensen av dette at vi slutter å stille så mange spørsmål – i hvertfall de vi frykter skal være dumme. 

Satt på spissen. Men ja.

Det er noe litt paradoksalt ved det at vi stadig sensurerer oss selv i situasjoner hvor det oppfordres til å stille spørsmål, og hvor vi faktisk skal lære noe nytt. Hva om vi kunne tillate oss selv, og vennene våre, å mangle kunnskap innenfor visse emner? Kanskje har vi noe å lære av et barns måte å oppfatte verden på – mer undrende, nysgjerrig og uredd. Vil ikke det å gi oss selv større rom for å være uvitende gi oss en langt større mulighet til å oppdage nye ting? Er det ikke heller en styrke, snarere enn en svakhet, å innrømme at det er noe man ikke vet?

Små øyeblikk av stor verdi

Foto: Sigurd Løvfall

Foto: Hilde Dahlum

Foto: Susanne Steinkopf

Foto: Karina U.

Foto: Karina U.

Foto: Hilde Dahlum

Foto: Karina U. 

Foto: Karina U.

 Foto: Thea Thingelstad Eeg

Foto: Karina U. 

Foto: Sigurd Løvfall

Foto: Sigurd Løvfall

Foto: Hilde Dahlum

Foto: Erling Magnus Solheim 

Foto: Sigurd Løvfall

Foto: Thea Thingelstad Eeg    

Foto: Cathrine Hegna

Foto: Sigurd Løvfall

Foto: Sigurd Løvfall

Foto: Karianne Schandy

Foto: Karianne Schandy

Foto: Karianne Schandy

Kan det være at disse opplevelsene, som i seg selv også er bærekraftige, er blant de som kan gi oss aller mest?

Lykken, velstanden og takknemligheten

Det er mange grunner til å være fornøyd med å leve i Norge, og med å leve akkurat nå. Velferdssystemet vårt er blant de beste i verden, vi lever lenger, vi opplever mer, vi har tidsbesparende utstyr som vaskemaskiner, støvsugere, komfyrer og kaffemaskiner, gratis utdanning, et godt helsevesen og gode sosial- og trygdeordninger. Orker vi ikke bake brød kan vi kjøpe en maskin som baker mens vi sover. De færreste må spare i et år for å få råd til en radio eller en ny sykkel, og mange av oss reiser på en årlig ferie eller to til varmere strøk. Vi lever i et samfunn med stor grad av trygghet, muligheter og valgfrihet, og vi har tilgang til enorme mengder informasjon og kunnskap som tidligere generasjoner bare kunne drømme om. Tilværelsen går nærmest av seg selv, og vi har tilsynelatende ingenting å klage over. Bortsett fra været, kanskje.

Samtidig tyder undersøkelser på at den generelle livstilfredsheten vår ikke har steget i særlig stor grad de siste 50 årene, til tross for at vi på denne tiden har hatt en sterk velstandsøkning og mangedoblet forbruket vårt. Hva betyr egentlig dette? Er det rett og slett i vår natur å klage? Er vi bare ikke takknemlige nok?

Det er vanskelig, om ikke umulig, å tvinge frem lykke. Spesielt på dager hvor man slett ikke føler seg lykkelig, scroller nedover newsfeeden på Facebook og lurer på hvorfor alle andre ser ut til å være det. Da hjelper det også gjerne lite å minne seg selv på at Norge er et av verdens beste land å bo i – kanskje føler vi oss enda mer håpløse fordi vi ikke engang klarer å sette pris på alt sammen. Vi vet at det å mangle mat, klær og et sted å bo er betingelser som gjør livet vanskelig. Men hva skal egentlig til for å ha det bra? Som sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen peker på i boken «Storeulvsyndromet», snakker vi fremdeles som om vi mangler noe. Og det er meget mulig at vi gjør. Men hva er det vi mangler, isåfall?

Kanskje er det noe i det Ole Paus skal ha sagt for en tid tilbake. Vi har alt, men det er også alt vi har. Materiell og økonomisk trygghet har uten tvil mye å si for muligheten til å leve et godt liv dersom man har svært lite, men utover dette er det begrenset hvor mye ytterligere glede vi kan få. Mange ting har også en tendens til å miste verdien etter hvert som vi venner oss til å ha det (et fenomen som forøvrig er relatert til begrepet “synkende grensenytte”). De fleste barn forstår at gleden ved å feire bursdag ville mistet det spesielle dersom vi hadde bursdag hver dag. På samme måte ser det ut til at vi kan venne oss til mye, og etter hvert som vi får mer av det, eller opplever det mange ganger, får vi ikke samme gleden lenger. Det å ha mye penger, høy sosial status, et vakkert utseende eller en veltrent kropp er slettes ikke ensbetydende med å det å ha det bra, selv om drømmen eller forventningen om å få disse tingene likevel kan ha en tendens til å fortelle oss noe annet. Kanskje er det dermed en ufullstendig analyse å benytte indikatorer for materiell velstand for å trekke konklusjoner om hvordan vi faktisk opplever livene våre.

Selv om det å holde seg i live kan være lett i dag, er det ikke nødvendigvis lett å leve. Slagord som “Grip dagen!” og “Vær takknemlig!” fungerer kanskje for noen, men andre må gjerne gå en litt annen vei for å finne frem til det som betyr noe i ens eget liv. Det er en stor forskjell på det å vite at man bør ha det bra, og å faktisk oppleve at livet er meningsfullt. Kan det være at velstanden, statusjaget, karrierepresset og den sterke konkurransen i kulturen vår har gjort det vanskeligere for oss å skille mellom det vi bruker tid på fordi vi setter pris på det i seg selv, og det vi gjør for å holde tritt – fordi alle andre gjør det?

Om å leve i forventningssamfunnet.

«You. Only better.»

Dette er underteksten til en stor plakat utenfor et av Bergens kjøpesentre. Om man begynner å legge merke til det finnes det overalt. Reklamer som direkte, eller indrekte, forteller oss at vi ikke er helt gode nok akkurat som vi er. Vi kunne vel alltids trenge en liten justering til det bedre? Vi skal ikke legge hele skylden på reklameindustrien. Det å ville fremstå godt overfor andre er jo en del av det å være menneske, og i dagens samfunn har mange av oss tid og penger nok til å forbedre vår fremstilling av oss selv på mange områder. Ønsket om å ha det bra ser også ut til å være en sterk motivasjon for oss i livet generelt. Dersom vi er misfornøyde og ikke har det bra vil det jo være naturlig at vi foretar oss et eller annet for å få det bedre. Men hvordan står det egentlig til med oss?

Man skulle i utgangspunktet tro at det var en sammenheng mellom materielle ting og generell livstilfredshet, dersom man tenker over hvor mye vi kjøper og skaffer oss av ting og tang. Forskning fra den såkalte positive psykologien tyder imidlertid på at det i hovedsak er andre ting enn de materialistiske som på sikt har betydning for hvor meningsfulle vi opplever livene våre. Dette høres jo vel og bra ut, og gode nyheter for natur og miljø er det også. Men hvorfor bruker vi da så mye tid og ressurser på å skaffe oss klær, ting og mer penger? I boken ”Et oppmerksomt liv” skriver psykolog Per-Einar Binder om hvordan vi lett kan bli hektet på en forbigående lykkefølelse når vi for eksempel kjøper et nytt klesplagg eller en ny TV. Dette kan føre til at vi kaster oss på en slags ”hedonistisk tredemølle”, hvor vi opplever en midlertidig god følelse etter å ha kjøpt noe nytt, som gjerne motiverer oss til å få lyst på noe annet nytt. Mange av oss jenter har for eksempel klesskapet fullt, men ingenting å ha på oss. Merkelige greier. Og resultatet? Litt satt på spissen, av Hilde Dahlum.

Som regel vil det alltid være noen vakrere, rikere eller smartere enn oss selv. Det som derimot ikke er gitt, er at disse menneskene er lykkeligere eller mer tilfredse enn det en selv er. Vi kan også være overraskende dårlige til å forutse våre egne fremtidige følelser – vi tror gjerne at livet vil bli mye bedre bare arbeidsuken blir ferdig, bare vi går litt ned i vekt eller opp i lønn. Noen ganger blir det selvsagt bedre, men ofte lever ikke realiteten opp til forventningene våre. Ifølge forsker Daniel Gilbert handler dette om at vi ikke klarer å forestille oss disse fremtidige situasjonene nøyaktig nok. Vi fokuserer ofte på feil ting når vi skal vurdere hvordan vi vil oppleve en tenkt situasjon, og vi kan se for oss at følelser vil vare lenger enn de faktisk gjør. Etter en liten stund har vi kanskje blitt vant til den nye tilstanden, enten dette innebærer å ha mer penger inn på kontoen hver måned, fem nye klesplagg i garderoben, eller om det heller innebærer et mindre tap i negativ forstand. Jakten på lykken gjennom å skaffe oss ting, penger og klær er likevel vanskelig å snu. Kanskje handler det langt mindre om selve klærne, tingene og pengene – og mer om å ville passe inn, bli godt likt av andre og å fremstå positivt?

Vi er etter hvert også vant til å høre at vi skal være takknemlige for alle tingene og velstandsgodene vi har. På mange måter bør vi nok også være det. Men er det kanskje også en ulempe ved det å ha tilgang på så mye? I den vestlige og individualistiske kulturen er konkurransen tøff, og forventningene om å hevde seg og bli til noe er store allerede fra vi er svært unge. I Michael Dahlens «Nextopia» får man et innblikk i hvordan forventninger og utallige valgmuligheter utgjør en stor del av hverdagen vår. I et samfunn hvor også det aller meste er tilgjengelig, og hvem som helst kan få tak i hva som helst, hvor som helst, kan vi nesten ende opp med å føle oss handlingslammet. Kanskje blir det også vanskeligere å slå seg til ro og være fornøyd med et valg. Vi kan vite, intellektuelt sett, at vi har det godt i Norge. Men føler vi det i tilsvarende grad?

Eksistensiell krise – nå også for velstående hunder. (Illustrasjon av Mike Twohy)

Det er ingen tvil om at vi er opptatt av hva andre mennesker tenker om oss. Det ville vært merkelig om vi ikke var det. Men hvilke kriterier benytter vi egentlig for å vurdere om vi er gode nok eller ikke? Den amerikanske psykologen og forfatteren Irvin Yalom skriver om det å være så opptatt av det ytre og å sammenligne seg konstant med andre som en fallgruve for muligheten til å leve et virkelig meningsfylt liv. Han viser også til Schopenhauer, en filosof som for lenge siden beskrev det å stadig skaffe seg større velstand som et utilfredsstillende foretagende. Yalom skriver at velstand kan sammenlignes med sjøvann – jo mer vi drikker, dess tørstere blir vi. Til slutt er det ikke vi som eier våre verdigjenstander, men de som eier oss.

Hva om vi forsøkte i et øyeblikk å se forbi hva vi har, og mer på hvem vi er? Hvem er vi når vi ser bort fra den opparbeidede statusen eller posisjonen vi har andres øyne? Når vi ser bort fra profilen vår på Facebook og andre sosiale medier, den fine bilen, de fine klærne, det store huset eller den fine leiligheten? Hvem er vi når vi ser bort fra pengene våre, enten vi har mye eller lite?

Et prosjekt i en startfase…

I skrivende stund sitter vi, fire psykologistudenter, med et håp om å kunne bidra til noe positivt. Denne bloggen er et resultat av et økende behov for å stoppe opp i hverdagen og stille oss selv noen spørsmål. Som studenter flest har vi et ønske om å prestere, å bli til noe, og å bli anerkjent av venner, familie og av samfunnet generelt. Vi vil gjøre det godt på eksamen, få en jobb vi kan være stolte av, og vi ønsker oss en trygg økonomi. Kanskje går vi på treningssenter for å trene og se bra ut, vi ønsker å være så oppdaterte som mulig på klesfronten, og passer på at vi har de «riktige» tingene. Det kan tenkes at vi må jobbe litt ekstra for å få råd til dette, men det er jo verdt det. Er det ikke?

En undersøkelse av hva eldre angrer mest på viste at en av de vanligste tingene å angre på mot slutten av livet er det å ha jobbet for mye, og å ikke ha tilbragt mer tid med de man bryr seg om. Dette fikk oss til å tenke litt videre. Hvordan bruker vi egentlig tiden vår? Personlig har vi enda ikke opplevd å være helt fornøyde. Det er alltid noe vi har lyst på som vi ikke har, og ofte skulle noe vært litt annerledes. Vi skulle helst hatt litt bedre råd, gått ned noen kilo eller vært flinkere til å lese mer. Mange kjenner seg kanskje også igjen i at selv når vi tar oss tid til familie og venner, så greier vi ofte ikke å være til stede. Det er alltid noe vi skulle ha gjort, og tankene er stadig vekk helt andre steder. Vi er rett og slett ganske ofte fraværende.

           Fravær rundt middagsbordet. (Illustrasjon: Hilde D.)

En tradisjon som i det siste er blitt hyppig omtalt og praktisert innen psykologien er «mindfulness» (også kalt «oppmerksomt nærvær»). Et hovedkonsept her er at vi ofte er dårlige til å være oppmerksomme på hva som skjer her og nå. Vi er fryktelig opptatt av ting som har skjedd, og vi bekymrer oss for ting som kan komme til å skje, men vi er langt mindre oppmerksomme på hva vi opplever akkurat nå. For eksempel kan vi gruble over den uheldige kommentaren vi hadde i gårsdagens middagsselskap, eller tenke på hvor forferdelig det vil være om vi ikke består eksamen. I vår travle hverdag har vi nærmest ikke tid til å leve i øyeblikket. Er vi rett og slett for travle til virkelig å få med oss de øyeblikkene som utgjør selve livet?

Gjennom psykologistudiet har vi lært mye om hva som kan bidra til at mennesker ikke har det bra. I tillegg til de hverdagslige bekymringer og plager som krever sitt av oss, kan ting som en vanskelig oppvekst, isolasjon, ensomhet og det å ikke bli inkludert sette dype spor i et menneske. Vi har alle fire fått erfare hvordan det å hjelpe andre kan være både givende og meningsfullt, og sett hvordan opplevelsen av at en annen person bryr seg kan bety alt når det stormer som verst. Men vi har også følt på hvor vanskelig det kan være å ta innover seg urettferdighet som rammer andre, når vi opplever å ha mer enn nok med våre egne problemer. Vi tror at en forutsetning for å kunne være til stede for andre, er at vi tar vare på oss selv og er mer til stede i våre egne liv. Kanskje er det først da vi kan bli flinkere til å se hverandre, bry oss og ta vare på hverandre – på tvers av ulikheter som generasjoner, hudfarge, kjønn og livssyn?

Med utgangspunkt i disse refleksjonene har vi lyst til å sette i gang et prosjekt, som forhåpentligvis kan være til inspirasjon og glede for andre. I tiden som kommer vil vi undersøke det overordnede temaet «livsglede», med et sideblikk på oppmerksomt nærvær og bærekraftig utvikling, og dele dette på denne bloggen. Vi vil lese oss opp på litteratur og forskning innen ulike fagfelt, og snakke med mennesker som har noe på hjertet om temaet. Et spørsmål som på dette tidspunktet har dukket opp er følgende: Hvilke ting setter vi aller mest pris på i livet? Et vanskelig spørsmål, men samtidig kanskje et ganske enkelt et. Kanskje! Kan det tenkes at noen av de aller største gledene ligger nettopp i de små hverdagslige opplevelsene våre? Isåfall, hvordan kan vi lære å være mer til stede i disse øyeblikkene?

                 Foto: Karianne Schandy

To be continued!

Miriam, Charlotte, Knut og Susanne